U2 - No Line On The Horizon

De irske rockerne er i disse dager aktuelle med sitt tolvte studioalbum, og jeg har tatt meg tid til å vurdere plata etter noen gjennomhøringer..

Jeg er en av de få som synes U2 bare har blitt bedre og bedre siden Rattle & Hum ble utgitt i 1988, kanskje med unntak av Pop, som har noen knalllåter, men selve albumet er litt ujevnt. Den siste plata "All That You Can't Leave Behind", er kanskje bandets beste album, sammen med The Joshua Tree".

Forhåpningene var ihvertfall store da jeg fikk høre at No Line On The Horizon skulle slippes ut 2 mars..

01: NO LINE ON THE HORIZON: (6,5/10)
Det er tittellåta som åpner albumet. The Edge åpner med et gitarriff det lukter U2 av lang vei, og 26 sekunder ut i sangen blir man veldig overrasket over måten Bono synger på. Faktisk må vi helt tilbake til Unforgettable Fire, som kom ut i 1984 for å høre Bono synge på en lignende måte. Refrenget er fengende, og litt mer "typisk" U2. En grei nok start på albumet, selv om jeg hadde kanskje håpet på noe bedre. Litt skuffende med tanke på hvor mange fantastiske åpningslåter U2 har på sine album. (Sunday Bloody Sunday, Sort of Homecoming, Where The Streets Have No Name, Gloria, I Will Follow, Beautiful Day og Vertigo for å ta noen eksempler).

02: MAGNIFICENT (8,5/10)
Platas sterkeste låt" Introen kan minne litt om Zoo Station fra "Zooropa", og ca 30 sekunder ut i sangen kommer det et slags trancepiano inn som gir gåsehudfaktor. Bono synger definitivt om noen som er høyere enn han selv, og dette er veldig typisk 80-talls U2. Mot slutten av sangen drar Edge frem den første soloen på albumet, og det er bare deilig å høre på.

03: MOMENT OF SURRENDER (7/10)
Platas lengste, og en sang som minner meg veldig om Coldplays "Lost". Orgel som flyter over noe som kan ligne litt på hip-hop beats. Bono fortsetter å synge på noe av det samme måten han viste på åpningssporet. Jeg var litt skeptisk til denne vokalen i starten, men den er egentlig veldig kul. Utover i sangen kommer det pianospill man ikke har hørt siden Unforgettable Fire, og det kan faktisk minne litt om A-ha.

04: UNKNOWN CALLER (8/10)
Dette er den første rolige låta på albumet, og U2 treffer virkelig blink her! Selv om jeg liker introen best, er også resten av sangen nydelig. Herlig avslutning med at The Edge endelig får lekt seg litt med gitaren sin, sammen med orgelspilling og blåsere.

05: I'LL GO CRAZY IF I DON'T GO CRAZY TONIGHT (7/10)
Skrevet sammen med rapperen Will.I.Am, men sangen er overraskende bra. Refrenget er blandt det bedre på plata, og det er en veldig typisk U2-sang.

06: GET ON YOUR BOOTS (7,5/10)
Platas svar på Vertigo, selv om den ikke når helt opp. Jeg likte ikke denne i starten, men det er utrolig fengende hvis man lar den få et par forsøk. Veldig spennende og funky side av U2, og et helt greit valg som førstesingel. Enten det er i positiv eller negativ forstand; bare jeg som synes den ligner ekstremt på Ungfilas "Glory In The Highest" når Bono synger ut "Let Me In The Sound"?

07: STAND UP COMEDY (6/10)
Sammen med Boots er dette den mest rocka og funky låta på NLOTH. Veldig fengende låt, og selv om den ikke sitter helt med en gang, føler jeg det er en låt som kan vokse etterhvert.

08: FEZ - BEING BORN (5,5/10)
Introen er rar! Fra rolig keyboard spilling med bakgrunnstekst av Bono fra "Get On Your Boots" kommer det en enda rarere overgang, før The Edge overtar med gitaren sin. Først et minutt ut i sesongen kan man så smått høre at det er U2. Siste halvdel av sangen er best, men dette er forleløbig den svakeste på albumet..

09: WHITE AS SNOW (7/10)
Melodien til denne er faktisk hentet fra en gammel salme, "Oh Come Oh Come Emanuel", fra 1100-tallet, mens teksten nå handler om en soldat som dør i Afghanistan. En rolig, som også kan virke litt country-inspirert. Fine greier..!

10: BREATHE (6,5/10)
En fartsfylt sang med et kult riff. Allikevel sitter den ikke helt hos meg enda, og det virker som om gutta ikke akkurat brukte evigheter på å skrive denne sangen. Igjen er det siste halvdel av sangen som er best..

11: CEDARS OF LEBANON (7/10)
Starten kan minne litt om avslutningslåten "Grace" fra All That You Can't Leave Behind. På verset snakker Bono seg over Egde's gitarspilling, mens refrenget er harmonisk og vakkert. En fin avslutning på albumet, selv om kanskje det blir litt kjedelig.

Alt i alt er dette et OK album, som jeg gir terningskast 4. Det varierer litt for mye til å være blandt U2s beste plater, men dog inneholder det noen potensielle knallsanger. (Magnificent, Unknown Caller)